I dag har jeg vært å tatt laser på ankelen min, for å prøve å få bort senebetennelse jeg har pådratt meg. Men det var sørenmed ikke så enkelt å komme seg dit. Først så knotet jeg med å finne adressen, men jeg ringte likegodt klinikken og fikk veiledning. Etter å kommet meg inn hoved døren så tenkte jeg at jeg tar heisen opp, det var tross alt 4 etg opp og jeg har vondt i foten min. MEN det skulle ikke være så enkelt, for jeg gikk inn, døren lukket seg, og en sperredør lukket seg, og så skjedde det ikke noe. Ingenting. Etter null respons ved å trykke på alle knappene så ringte jeg igjen opp til klinikken og sa ifra at jeg blir litt forsinket for jeg står fast i heisen. Hun jeg snakket med løp til heisen for å trykke på knappen, kanskje den ville gå opp da men nei. Den sto fortsatt stille. Fikk spørsmålet, får det bra med deg? Du har ikke klaustrofobi? Jeg tenkte meg litt om og sa nei, har ikke det.. Men jeg kjente at pulsen steg litt mens jeg sto der inne i det lille rommet av en gammel heis. Mens jeg ventet på å komme i kontakt med alarmheissentralen så hørte jeg at det var noen som løp ned i trappene, det var legen jeg skulle til. Han var så lur at han kun dyttet litt i døra, så startet heisen.
Det var litt av en velkomst jeg fikk når jeg endelig kom opp, alle måtte sjekke at alt var bra med meg. Jeg kjente bare at jeg ble veldig varm og litt svett. Men for en sær opplevelse...
Skal bli spennende om heisen funker på fredag når jeg skal tilbake dit :-P
onsdag 6. april 2011
fredag 1. april 2011
Hvorfor står folk bare og ser på?
Nå skjedde det igjen, noe freaky skjer rundt meg.
Jeg hadde vært på Sven Tvedt for å hente de nye brillene mine, og skulle bli hentet ved McDonald av Tommy. Mens jeg sto der og ventet ser jeg at en dame faller om på enden av gangfeltet. Damen blir liggende i noen sekunder og sønnen (8 - 9 år) stå og så veldig forskrekket ut. Mitt første instinkt er å løpe bort til henne og sjekke om alt var i orden. Det som fløy av tanker i hode mitt var om dette var et anfall, slag eller noe annet alvorlig. Men heldigvis så var det ikke det, damen reiste seg litt opp og fikk fortalt at hun hadde snublet i steinene på gangfeltet og det var smertefullt fall. Etter litt så kom hun seg opp på bena med litt hjelp, og hun kom seg av gårde. Hun takket for hjelpen, og kunne se at hun var litt flau over hendelsen. Jeg bare ønsket henne god helg.
Men det jeg sitter og tenker på i ettertid er: Hvorfor hjelper ikke folk hverandre? Jeg så flere som bare stoppet opp og så på, for så og gå videre. Hvorfor er folk redde for å hjelpe fremmede?
Jeg hadde vært på Sven Tvedt for å hente de nye brillene mine, og skulle bli hentet ved McDonald av Tommy. Mens jeg sto der og ventet ser jeg at en dame faller om på enden av gangfeltet. Damen blir liggende i noen sekunder og sønnen (8 - 9 år) stå og så veldig forskrekket ut. Mitt første instinkt er å løpe bort til henne og sjekke om alt var i orden. Det som fløy av tanker i hode mitt var om dette var et anfall, slag eller noe annet alvorlig. Men heldigvis så var det ikke det, damen reiste seg litt opp og fikk fortalt at hun hadde snublet i steinene på gangfeltet og det var smertefullt fall. Etter litt så kom hun seg opp på bena med litt hjelp, og hun kom seg av gårde. Hun takket for hjelpen, og kunne se at hun var litt flau over hendelsen. Jeg bare ønsket henne god helg.
Men det jeg sitter og tenker på i ettertid er: Hvorfor hjelper ikke folk hverandre? Jeg så flere som bare stoppet opp og så på, for så og gå videre. Hvorfor er folk redde for å hjelpe fremmede?
mandag 28. mars 2011
Bussen
Oi nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her, kanskje på tide å starte litt igjen.
I dag når jeg kom på jobb så fikk jeg beskjed at jeg burde skrive bok om ting som skjer rundt meg, for det er så mye rart som skjer. Begynner å lure på om jeg er en magnet til "freaky" ting..
Men det som skjedde i dag var ikke så veldig freaky men litt ubehagelig. Jeg sitter på bussen som normalt med musikk på ørene og i min egen boble. Bussen stopper og tar på nye passasjerer hele tiden, men så kom det inn en eldre dame som fanget øyet mitt. Hun virket veldig "borte" når hun kom på bussen, nesten som i en transe. Når hun hadde betalt og gikk videre inn i bussen så gikk hun rett på trappetrinnene til øvre del av bussen, dama løftet ikke opp foten en gang, gikk rett på. Jeg og hun som satt rett over gangen for meg klarte å ta tak i denne dama før hun gikk rett i bakken. Vi holdt henne oppe i et minutt eller to mens jeg prøvde å komme i kontakt med henne. det var ikke mye tilsvar, hun virket som hun gikk på autopilot med svarene sine.
Da kom buss sjåføren som hjalp til for å få denne dama i et sete og ringte ambulansen. Den eldre dama kom seg til litt igjen men forsvant på nytt. Det tok ikke lang tid før ambulansen kom, og en ny buss til å frakte alle de andre passasjerene.
Håper det gikk bra med den dama.
Andre ting som har skjedd meg på bussen denne vinteren er å bære med på en del nesten ulykker og en ordentlig ulykke.
Men jeg fortsetter å ta bussen.. hver dag..
I dag når jeg kom på jobb så fikk jeg beskjed at jeg burde skrive bok om ting som skjer rundt meg, for det er så mye rart som skjer. Begynner å lure på om jeg er en magnet til "freaky" ting..
Men det som skjedde i dag var ikke så veldig freaky men litt ubehagelig. Jeg sitter på bussen som normalt med musikk på ørene og i min egen boble. Bussen stopper og tar på nye passasjerer hele tiden, men så kom det inn en eldre dame som fanget øyet mitt. Hun virket veldig "borte" når hun kom på bussen, nesten som i en transe. Når hun hadde betalt og gikk videre inn i bussen så gikk hun rett på trappetrinnene til øvre del av bussen, dama løftet ikke opp foten en gang, gikk rett på. Jeg og hun som satt rett over gangen for meg klarte å ta tak i denne dama før hun gikk rett i bakken. Vi holdt henne oppe i et minutt eller to mens jeg prøvde å komme i kontakt med henne. det var ikke mye tilsvar, hun virket som hun gikk på autopilot med svarene sine.
Da kom buss sjåføren som hjalp til for å få denne dama i et sete og ringte ambulansen. Den eldre dama kom seg til litt igjen men forsvant på nytt. Det tok ikke lang tid før ambulansen kom, og en ny buss til å frakte alle de andre passasjerene.
Håper det gikk bra med den dama.
Andre ting som har skjedd meg på bussen denne vinteren er å bære med på en del nesten ulykker og en ordentlig ulykke.
Men jeg fortsetter å ta bussen.. hver dag..
søndag 1. august 2010
Treningsbølge
For litt over en uke siden fikk jeg sykkel av T. Jeg bestemte meg tidligere i sommer at jeg skal få til å sykle hjemme i fra til Alberts (matbutikken som er ved hovedveien, E18) og så ta bussen derfra til jobb. Dette er da mitt forsøk på å komme meg i form og håper på en bieffekt som vekttap :-P
For å få dette til så må jeg "øve" meg på å sykle igjen, fua mi ikke har vært i nærheten av en sykkel på rundt 10 år (gi og ta litt). Første turen jeg hadde på sykkel var ikke noe gøy opplevelse, da jeg presset meg litt for hardt og ble helt ødelagt i kroppen. Hode mitt ble ikke noe bedre heller, masse negative tanker at dette ikke går og at jeg burde gi opp. MEN jeg har prøvd noen flere ganger og det har gått greit. Da har jeg kun syklet rundt i nabolaget, uten å presse kroppen noe særlig. Så fikk jeg for meg i dag at jeg ville prøve igjen å sykle en tur.
Jeg kastet meg på sykkelen og var ikke helt sikker på hvor jeg ville sykle men i første kryss så valgte jeg å ta det litt lengre enn tidligere. Bare sånn for å teste liksom, utfordre meg selv.
Det ble til at jeg syklet nesten til Fagerholt (det er vel ca 5 km, i tunge oppoverbakker) og tilbake. Hadde en del pauser på turen da bena mine ble til gele en del ganger for jeg var så sliten.
Når jeg kom hjem, klarte jeg nesten ikke å gå opp trappa til stua. Kom meg til sofaen og bena dirret for jeg var så sliten. det jeg syns er verst er at jeg fikk veldig hodeverk. Det er jo ikke deilig å trene sånn, å bli svett og ekkel og ødelagt! Jeg liker det ikke men vet at jeg må fortsette. Har jo tross alt fått en ny sykkel.
Så nå skal jeg ha et par dagers hvile, og så får jeg prøve meg igjen.
For å få dette til så må jeg "øve" meg på å sykle igjen, fua mi ikke har vært i nærheten av en sykkel på rundt 10 år (gi og ta litt). Første turen jeg hadde på sykkel var ikke noe gøy opplevelse, da jeg presset meg litt for hardt og ble helt ødelagt i kroppen. Hode mitt ble ikke noe bedre heller, masse negative tanker at dette ikke går og at jeg burde gi opp. MEN jeg har prøvd noen flere ganger og det har gått greit. Da har jeg kun syklet rundt i nabolaget, uten å presse kroppen noe særlig. Så fikk jeg for meg i dag at jeg ville prøve igjen å sykle en tur.
Jeg kastet meg på sykkelen og var ikke helt sikker på hvor jeg ville sykle men i første kryss så valgte jeg å ta det litt lengre enn tidligere. Bare sånn for å teste liksom, utfordre meg selv.
Det ble til at jeg syklet nesten til Fagerholt (det er vel ca 5 km, i tunge oppoverbakker) og tilbake. Hadde en del pauser på turen da bena mine ble til gele en del ganger for jeg var så sliten.
Når jeg kom hjem, klarte jeg nesten ikke å gå opp trappa til stua. Kom meg til sofaen og bena dirret for jeg var så sliten. det jeg syns er verst er at jeg fikk veldig hodeverk. Det er jo ikke deilig å trene sånn, å bli svett og ekkel og ødelagt! Jeg liker det ikke men vet at jeg må fortsette. Har jo tross alt fått en ny sykkel.
Så nå skal jeg ha et par dagers hvile, og så får jeg prøve meg igjen.
Første gang..
Vel, nå sitter jeg her og prøver meg på å blogge. Vet ikke helt hva det kommer til å handle om eller hvordan det blir. Men tar det litt som det kommer.
Kan jo starte med å skrive litt om meg selv og min verden. Er mamma til en nydelig gutt, Theodor på 9 mnd (født okt 09), er forlovet med Tommy Rasmussen (se hans blogg http://expedisjon1.blogspot.com/ ).
Når jeg ikke bedriver tiden min med å være mamma, kjæreste og husmor så liker jeg å sitte på jenterommet mitt og lage litt kort. Har prøvd meg litt også med scrapping, må bare få fingeren ut og fremkalle noe bilder som skal brukes til scrappingen. Ellers liker jeg også å henge med venner, men det blir ikke mye av det nå for tiden etter som jeg ble mamma. Får håpe det tar seg litt opp etterhvert :-)
Ellers så er jeg og T (Tommy) på diett nå for tiden. Han er den beste støttespilleren en kan ha for han blir med på samme diett som meg. Egentlig burde det bare mangle side det er jeg som lager maten her... neida, han er veldig god å ha, backer meg opp i alt jeg har lyst (og ikke lyst) til. Dietten vi går på er en kombo av South Beach og Atkins. Det vil si at det er lavkarbo. Frem til nå så har jeg gått ned nesten 8 kg. Merker det ikke så veldig selv, annet at ankler og knær har det bedre.
Vel dette blir nesten som en "teaser" på hva som kan komme i fremtiden. Får håpe at det er noen som syns det er litt underholdende eller interessant..
Kan jo starte med å skrive litt om meg selv og min verden. Er mamma til en nydelig gutt, Theodor på 9 mnd (født okt 09), er forlovet med Tommy Rasmussen (se hans blogg http://expedisjon1.blogspot.com/ ).
Når jeg ikke bedriver tiden min med å være mamma, kjæreste og husmor så liker jeg å sitte på jenterommet mitt og lage litt kort. Har prøvd meg litt også med scrapping, må bare få fingeren ut og fremkalle noe bilder som skal brukes til scrappingen. Ellers liker jeg også å henge med venner, men det blir ikke mye av det nå for tiden etter som jeg ble mamma. Får håpe det tar seg litt opp etterhvert :-)
Ellers så er jeg og T (Tommy) på diett nå for tiden. Han er den beste støttespilleren en kan ha for han blir med på samme diett som meg. Egentlig burde det bare mangle side det er jeg som lager maten her... neida, han er veldig god å ha, backer meg opp i alt jeg har lyst (og ikke lyst) til. Dietten vi går på er en kombo av South Beach og Atkins. Det vil si at det er lavkarbo. Frem til nå så har jeg gått ned nesten 8 kg. Merker det ikke så veldig selv, annet at ankler og knær har det bedre.
Vel dette blir nesten som en "teaser" på hva som kan komme i fremtiden. Får håpe at det er noen som syns det er litt underholdende eller interessant..
Abonner på:
Innlegg (Atom)